Under Sjømatkonferansen i Lofoten, som gikk av stabelen for første gang i august 2023, var hval satt på agendaen. Theo-Amandus Krogstad, Leder i Nordland Natur og Ungdom, holdt et godt og nyansert innlegg om Natur og Ungdoms standpunkt til den norske hvalfangsten, og hvorfor de har tatt det standpunktet de har tatt. Vi er så heldige å ha fått lov til å gjengi innlegget i sin helhet:
Jeg vil starte med å si hei, og Tusen takk for invitasjonen. Det er stor stas å få komme hit å snakke som en av flere unge stemmer. Så langt har dagen i dag bydd på mye kunnskap og spennende innlegg.
Mitt navn er Theo-Amandus Krogstad, og jeg er her som leder for Natur og ungdom i Nordland. Miljøengasjementet mitt startet allerede som 9-åring, da jeg ble med i Miljøagentene og plukket søppel i fjæra. Det siste året har jeg også sittet i styret for Folkeaksjonen oljefritt Lofoten, Vesterålen og Senja.
Jeg har aldri hatt et spesielt stort engasjement for fiskeripolitikk, i stor grad fordi fiskeripolitikken virker utilgjengelig og har et språk som er internt og hemmelig. Men før Natur og ungdoms landsmøte i år, så fikk jeg nyss om at søringene ville stryke politikken vår på sel og hvalfangst. Vår politikk på hvalfangst stammer fra et langt samarbeid med fiskerinæringa. Og samarbeid e løsninga. det ble for dumt for meg at vi skulle stryke vår politikk, som var bygd på flere års felles kamp, fordi en gjeng fra Oslo hadde lest på Facebook at hvalfangst var dumt. Så jeg satte meg inn i næringa, lærte det om kunne læres på tre uker og kjøpte meg en pakke røkt hvalkjøtt. I samarbeid med resten av Nordland NU, samt Troms og Finnmark NU, delte vi ut, både biff og informasjon før debatten. Vi tok et aktivt standpunkt, og sørget for at politikken fikk bestå. Det er på grunn av det gode samarbeidet med fiskerinæringa at vi for eksempel vant oljefritt LoVeSe, og selv om vi noen ganger er veldig uenige er jeg stolt over at Natur og ungdom, som den eneste miljøorganisasjonen i Norge, har et aktivt standpunkt for hvalfangst.
Nå som verden står ovenfor en sultkrise, en klimakrise og en naturkrise er det viktigere enn noen gang å øke norsk selvforsyning. Vi må utnytte de ressursene vi har, der vi har dem, på en måte som tar hensyn til sårbare naturområder, norges forpliktelser innenfor internasjonale klima og naturavtaler samt de begrensningene vi såt ovenfor, både i form av mengden brukbare arealer og mengden ressurser vi faktisk kan bruke.
Overbeskatning av naturen, om det er i form av arealer eller fangst på en enkelt art, vil aldri være en del av løsninga.
Når vi skal utnytte ressursene vi har til det fulleste, på en måte som ikke overstrider naturens bæreevne, vil sjømat være like, om ikke mer viktig enn for eksempel landbruk, i enkelte deler av landet. Da vil det også være rart å utelukke hval som en ressurs.
I dag fangster Norge bare omtrent halvparten av kvoten vi har på vågehval, og rundt halvparten av dette igjen selger vi til Japan. Det betyr at det er potensiale for å både fangste og spise mer hval i Norge. I 2022 ble det skutt 581 kval, av en kvote på 971 dyr.
Når vi skal se på utbyttet fra hvalfangst kan det være gunstig å sammenligne det med andre primærnæringer. For hvalfangst produserer ikke en helt ubetydelig mengde kjøtt.
I 2021 ble det skutt 575 hval. Fra disse fikk vi 584 tonn kjøtt. Dersom vi sammenligner med en annen viktig næring her nord, reindriften, så ble det samme år slaktet 65.334 dyr, med en slaktevekt på 1446 tonn. Nedskåret gav reindriftsnæringen 1100-1200 tonn kjøtt. 575 vågehval tilsvarer altså halvparten av all reinkjøttproduksjon i 2021.
Norsk ungdom har generelt et begrenset forhold til sjøpattedyr som mat. Ungdommen har lite faglig kunnskap om næringen, og informasjonen er ikke lett tilgjengelig. Om man googler hvalfangangst er det første man får opp skremselspropaganda fra dyrevernsorganisasjoner, basert på utdatert fakta og myter. Selv jeg, som er for det meste positiv til hvalfangst, får opp reklamer på facebook mot næringa, jeg ser derimot ikke markedsføring fra næringa eller interesseorganisasjoner som retter opp i feilinformasjonen eller fremmer hval som en del av et bærekraftig kosthold.
Ikke bare har ungdommen et begrenset forhold til hval, vi spiser også mindre og mindre fisk og sjømat generelt. For å endre på dette trenger vi en aktiv markedsføring som fremmer norsk sjømat som et bærekraftig alternativ til importerte råvarer.Markedsføring av sjøpattedyr alene kan lett avskrives som propaganda for denne næringen. Derfor bør det komme som en felles markedsføring der målet må være å få de unge til å spise mer av både villfisk,lokal sjømat og hval, og som oppfordrer til en næring som ikke overutnytter havets ressurser.
For å øke troverdigheten blant ungdom, er det viktig å anerkjenne miljø- og dyrerettighetsaktivistenes andel av æren for det faktum at vi fortsatt har bestander av sjøpattedyr å utnytte i dag. Det er hevet over hver tvil at beskatningen av hval historisk sett har vært for høy, og at den førte til at flere arter ble utryddningstruet. Når forbudet mot hvalfangst først kom på 80-tallet var det et viktig og riktig tiltak, som sørget for at vi i dag har en beskatningsdyktig bestand, og kan drive kommersiell hvalfangst. Norsk hvalfangst er et eksempel på en næring som har tilpasset seg godt, noe som vil være viktig for utviklingen av fremtidens sjømatsnorge. Jeg tror det er rett at de som utnytter en ressurs også bør være de første til å stå opp mot feil måter å utnytte disse ressursene på.
Det er også viktig å skille diskusjonen om bærekraft og dyrevelferd og å sørge for at en diskusjon om hvalfangst ikke er en diskusjon om hvorvidt hval er nødvendig i økosystemet eller ikke.
– Vi må heller ikke legge skjul på hvordan jakt på sjøpattedyr utøves. Mer åpenhet gir mer tillit og troverdighet. Hvis ikke regjeringen og hvalfangere er åpne for å vise hvordan hvalfangst foregår, så vil norsk hvalfangst miste til og med min støtte.
Og til slutt, vi må alle være ærlige om at kumulative miljøpåvirkninger på sjøpattedyr er en reell trussel mot industriens fremtid.
Det er definitivt et potensial for å få sjøpattedyr til å være en del av det ungdom i Norge ser på som et bærekraftig mat-system for fremtiden. Og jeg tror at når rødt kjøtt blir mer og mer luksus-vare som følge av miljøavgifter og økt klimabevissthet, så vil interessen øke for hval som et billig og sunt kjøtt som både er kortreist og ikke gir utslipp av metan.
For å oppsummere.
Om Norge skal øke selvforsyningsgraden sin betydelig, er vi nødt til å ta i bruk de ressursene vi har, der vi har dem. Å fangste på beskatningsdyktige bestander av vågehval er en del av løsningen for at distriktene i Nord, med begrenset landbruksarealer, også skal kunne bidra til at vi produserer nok miljøvennlig mat.
For at hvalfangst skal kunne være en del av fremtidens bærekraftige kosthold er det viktig at vi har en åpen dialog rundt hvordan fangsten foregår og er åpne og ærlige om forbedringspotensialet i næringen.
Jeg har troen på at norsk hvalfangst vil kunne tilpasse seg dagens ungdom, og håper på, og gleder meg til videre samarbeid med sjømatsnøringa, fordi samarbeid er eneste vei å gå.
Tusen takk for meg.
Theo-Amandus Krogstad, Leder i Nordland Natur og Ungdom
