Merkevareforeningen Norsk Hval og Norges Småkvalfangerlag holdt torsdag 30. november årsmøte og medlemsmøte i Svolvær. Som representant for de unge stemmene i næringa, holdt Bjarne Pettersen, andre generasjons hvalfanger på skuta «Roholmen», et engasjert og viktig innlegg om hvordan han ser på fremtiden for hvalnæringa.

Jeg heter Bjarne Pettersen og jobber som fisker og hvalfanger. Jeg er 35 år og kommer fra Ballstad i Lofoten. Der bor jeg sammen med min samboer og mine 2 barn. Fiskeryrket har vært i min familie i flere generasjoner. Faren min har jobbet som fisker hele sitt liv, og driver og eier i dag den 21m lange fiske og hvalfangstskuta «Roholmen».

Som barn fikk jeg tidlig kjennskap og interesse for fiskeri. Oppvokst i et fiskevær og i en fiskerfamilie, får du en naturlig nærhet til yrket og den kulturen som følger med. Jeg var mye på kaia og i buen i oppveksten og var ofte med på havet under vinterfiske, og på blåkveita om sommeren.

Men jeg hadde i utgangspunktet ikke tenkt at det var fiskeryrket jeg skulle satse på.

Jeg tok allmennfaglig utdanning på videregående og hadde tenkt meg videre på universitet – hvor det var arkitekt som var planen. Slik ble det ikke.

Etter ett år i Sjøforsvaret, hvor jeg tjenestegjorde i kystvakta, tok jeg meg ett friår. Det ble en ledig plass ombord i «Roholmen», og i 2009 mønstret jeg på og hadde min første sesong ombord.

Siden har det blitt mange sesonger. I 2011 tok jeg kystskipper-sertifikat og året etter byttet vi ut gamlebåten, og kjøpte «Brandsholmbøen». Båten som vi fremdeles har i dag, som vi døpte om til «Roholmen».

Ombord i «Roholmen» er vi 4 mann, og vi driver et sesongbasert fiskeri. Vi har kvoter på torsk, sei, hyse og blåkveite. Og vi har vågehval-konsesjon. Vi drifter med snurrevad på vinter og vår, og ror med line på høsten.

Vi har ikke vært så lenge i hvalnæringen, 2014 var vår første sesong. Etter at vi var ferdig med vinterfiske det året, hadde vi lite kvoter igjen og vi så en mulighet for å prøve oss på hvalfangst.

Faren min hadde vært med Erling Olavsen på «Brandsholmbøen» for mange år siden, og jeg hadde i 2010 vært med «Unstad junior» på hvalfangst i Barentshavet, noe som var en fantastisk opplevelse.

Så vi hadde begge lyst til å prøve dette igjen. Vi søkte og fikk konsesjon, deltok på obligatoriske kurs, og rigget båten. Vi fikk avtale og kontrakt med kjøper. Det var mye nytt å sette seg inn i, og det var en bratt læringskurve.

Jeg husker at vi i utgangspunktet ikke hadde så store forventninger til sesongen, men lysten til å prøve noe nytt var stor. Jeg husker det stod i Lofotposten, «jeg håper vi iallfall får nok kjøtt til å ha på steikepanna», og det ble mange stekepanner. Det var en vellykket sesong, og vi alle ombord hadde en veldig positiv opplevelse med hvalfangsten.

Det ble i første omgang med sesongen 2014. Årene etter fikk vi ikke kontrakt med noen kjøper, og vi satset heller på andre fiskerier. I 2019 fikk vi igjen kontrakt og har deltatt på hvalfangst hver sesong siden – med unntak av i år, men det skal jeg komme tilbake til.

Å drive med hvalfangst er noe helt spesielt. Etter en sesong med fiske er det godt å gjøre noe helt annet, og få variasjon i arbeidshverdagen.

Jeg føler meg heldig som har fått mulighet til å holde på med hvalfangst. Du er med på noe som har vært en del av vår historie i lang tid, og du er en del av en viktig tradisjon og kystkultur.

Du får være med på å bringe i land en nydelig råvare som mange setter stor pris på, og det legger jeg mye stolthet i. Hvalkjøtt er sunt, kortreist og bærekraftig mat.

Som ivrig jeger også på fritiden må jeg si at det er lite som kan sammenliknes med hvalfangst.

Det kan være lange dager ombord, det er fysisk krevende og fangsten er veldig væravhengig, du kan ha mange timer i utkikkstønna, men når du kommer over hval, har godt vær og er i fangst så er det litt av en opplevelse.

Økonomisk sett er det hvitfisken og spesielt torsken som har vært viktigst for vår del, men det er godt å ha muligheten til å kunne drive hvalfangst i tillegg. Man får flere ben å stå på, og får et større økonomisk grunnlag.

Vi har vært heldig de siste sesongene, det har vært mye hval og den har vært veldig tilgjengelig.

Vi vet at i årene fremover så skal kvotene ned på en rekke arter. Det vil utvilsomt påvirke oss økonomisk, så da vil hvalfangsten kunne være et viktig bidrag for oss.

Kvalitet i alle ledd er viktig for å få ett godt produkt ut til forbruker, og det arbeidet starter hos oss fangere. Ombord legger vi mye vekt på å få så god kvalitet som mulig på det kjøttet vi leverer. Det stilles strenge krav både til behandling og bearbeiding av kjøttet og renhold ombord. Vi har ikke frysekapasitet ombord, så vi kjøler kjøttet på dekket til det har fått så lav temperatur som mulig, omgivelsestemperatur. Deretter tar vi kjøttet ned på is i kjølerommet. Vi er veldig nøye med å ha nok is ombord, og ha en god såle i bunnen av rommet. God og rask kjøling er nøkkelen til god kvalitet, så vi er veldig nøye med temperatur.

Vi har hatt mye hjelp i kompendiet «behandling av hvalkjøtt», utarbeidet av Råfisklaget i samarbeid med næringa, men aller mest av de andre mer erfarne fangerne. Sammen sitter de på en enorm kunnskap og kompetanse, og de er veldig interessert av å dele med sin kunnskap om alt fra behandling av kjøtt til fangsting på feltet. Det har vært en veldig positiv opplevelse for vår del. Den velviljen til å hjelpe og samarbeide med hverandre.

Utfordringene vi som fangere og næring har i dag er flere. Prisene på granater og krutt har gått opp jevnt og trutt de siste årene. Prisene på solar har skutt i været. Det aller meste på utgiftssiden har blitt dyrere. Mens prisen vi fangere får for kjøttet har mer eller mindre stått på stedet hvil i samme periode.

Det får selvfølgelig uheldige konsekvenser. Båter velger bort hvalfangsten og søker seg til mer lønnsomme fiskerier, eller ser det rett og slett ikke lønnsomt nok å delta. Vi driver en bedrift med ansatte, og er avhengig av å tjene penger. Man kan ikke bare holde på med hvalfangst fordi man synes det er gøy. Vi ønsker jo selvfølgelig å ha et så godt økonomisk utbytte av fangsten som mulig.

I år fikk vi dessverre ikke mulighet til å delta på fangst. Kjøperen som vi hadde kontrakt med måtte trekke seg fra avtalen grunnet dårlig avsetning på kjøttet. I år var ikke vi alene i den situasjonen. Det er veldig synd at båter som har lyst å dra på fangst rett og slett ikke får muligheten pga for liten etterspørsel og omsetning på hvalkjøtt. Det er her den største utfordringen ligger, ikke bare for oss fangere, men for hele næringen, hvordan få opp etterspørselen og få folk til å spise mere hvalkjøtt? Hvordan får vi opp interessen for hvalkjøtt?

Vi nordmenn spiser generelt for lite sjømat og enda mindre hvalkjøtt. Og jeg tror den yngre generasjonen, min generasjon, spiser enda mindre enn den eldre. Unge i dag har generelt et begrenset forhold til hval som mat. De har lite faglig kunnskap om næringa, og informasjonen er ikke så lett tilgjengelig som den burde ha vært.

Protestene mot norsk hvalfangst føler jeg har mildnet litt de senere årene, men det er fremdeles mange som arbeider hardt for å få slutt på norsk hvalfangst, både nasjonalt og internasjonalt. Den massive hvalpropagandaen som er ført over mange år har nok utvilsomt smittet over på forbrukerne.

Norsk hvalfangst møter mange myter, som at det er uansvarlig, uforsvarlig, eller at bestandene ikke er levedyktige. Vi vet at Vågehvalbestanden er i god forfatning, og Norge er langt fremme både når det gjelder effektive fangstmetoder og dyrevelferd. Hvalfangsten i dag er en bærekraftig utnyttelse av en fornybar ressurs.

Likevel er det mange som er skeptiske til hvalfangst, og det er mye feilinformasjon og antakelser der ute, og veldig ofte opplever jeg at mye i hvaldebatten er følelsesstyrt, og ikke basert på vitenskap og fakta. Når til og med den tidligere fiskeriministeren sliter med å argumentere for hvorfor hvalfangst skal markedsføres, så er det tydelig at vi har noen utfordringer.

Etter at vi selv begynte med hvalfangst, er noe av det som overrasker meg mest, hvor lite folk flest vet om norsk hvalfangst, om hvalnæringa og hvordan den moderne hvalfangsten foregår i dag. Her har vi som næring en viktig jobb å gjøre. Jeg har møtt mange lokale folk som jeg har gått ut fra kan litt om temaet, som spør både om hvordan type hval vi fangster og om det er uansett hvilken hval vi skyter – at hval er hval.

Fakta er viktig for å få vite hvor utfordringen ligger, dette koster penger, men gode markedsundersøkelser er viktig for å finne ut hvordan vi alle kan øke interessen og konsumet av sjømat.

Jeg tror det starter med gode matopplevelser. Dette fordrer kvalitetsfokus gjennom hele verdikjeden – det er viktig at vi som næring har dette med oss i alt vi gjør – kvalitet! Dette er utgangspunktet for en god matopplevelse – samtidig må en sluttbruker få tilgang til dette fantastiske produktet. Dette krever distribusjon og ikke minst informasjon om produktet.

For å trekke fram ett eksempel var jeg og noen kompiser og spiste middag på en restaurant på Ballstad i sommer. Vi bestille hvalbiff, og under middagen kom servitøren til bordet. En av mine kompiser spurte spøkende til servitøren om det var oppdrettshval. Servitøren tok ikke spøken og gikk inn på kjøkkenet. Etter noen minutter kom servitøren ut igjen etter å ha diskutert med kokken, og han kunne fortelle oss at de var usikre, men trodde dette mest sannsynlig ikke var oppdrettshval.

Det er positivt og veldig flott at det serveres mer og mer hval på restauranter og at flere får muligheten til å smake og prøve hval. Men jeg syns at man som et minimum må ha litt kunnskap om maten man serverer, og det er noe som næringa har et ansvar å legge til rette for. Ikke minst sjømatnasjonen Norge. Jeg har en kompis som har jobbet i Sjømatrådet – han fortalte at man la til rette for noe de kalte lakseakademi – dette var kurs som norske anerkjente kokker hadde for kokker i nye eller etablerte markeder. På denne måten kunne man gi informasjon om hvordan produktet skulle behandles, fileteres, i tillegg fortalte man historien om laksen. Historien og kunnskap om produktet er viktig, det kan være på restaurant man møter hval for første gang og da må den som serverer det kunne noe om dette. Vi er i Norge – en sjømatnasjon, da må vi kunne et minimum.

Vågehval fortjener å bli markedsført på samme måte som annen sjømat. Jeg ble som mange andre veldig skuffet når det ble bestemt at norsk hval ikke skulle bli inkludert i fiskeeksportloven, slik at Norges sjømatråd kan markedsføre hval. Hvalkjøtt er jo i aller høyeste grad sjømat, etter min mening kanskje det beste fra havet, men dessverre også den mest underkommuniserte.

Ikke bare er hval godt, men også en viktig del av et sunt og bærekraftig kosthold.

De nye kostholdsrådene er klare. Vi må spise mer grønnsaker, frukt og bær, fisk og sjømat og grove kornprodukter. Det anbefales å begrense mengder rødt og bearbeidet kjøtt. I mine øyne må jo hvalkjøtt være ett ypperlig tilskudd til et sunt kosthold.

Går du i butikken i dag og legger hvalkjøtt i handlekurven, velger du et kvalitetsprodukt. Du velger sunn, kortreist mat, høstet på en god og bærekraftig måte, med lave klimautslipp og god dyrevelferd. Du støtter opp om lokale arbeidsplasser og næringsliv, og du er med på å holde i hevd en viktig tradisjon og kultur.

Mitt ønske er at hvalkjøtt blir brukt mer som hverdagsmat- ikke bare noe man spiser på restaurant eller har på grillen i løpet av sommeren. Hvalkjøtt kan du spise hele året, og du kan lage utallige retter. Det treng heller ikke være så komplisert.

I vår familie har fisk og hvalkjøtt alltid hatt en stor rolle. I oppveksten min har jeg vært så heldig å alltid hatt tilgang på det beste fra havet, og jeg kan huske at hvalkjøtt alltid var en favoritt på middagsbordet. Hvalkjøtt har blitt servert både i barnedåper, bryllup og konfirmasjoner, men kanskje aller mest i hverdagen.

Disse sunne og gode matvanene er noe jeg har prøvd å ta med meg selv inn i voksenlivet. Det er spesielt artig å se hvor godt barna mine liker hvalkjøtt. Vi bruker mye hvalkjøtt, det er raskt og forholdsvis enkelt å lage, og når du vet hvordan du skal tilberede det, så er det alltid en god middag, og en sunn middag. Vi lager mye hval-wraps, hvalgryte, wok og hvalbiff, og på sommeren er selvfølgelig hvalkjøttet med på grillen. Jeg føler jeg har klart å få hvalkjøtt på menyen også hos mine venner og deres familier. De spiser mer og mer av det, og responsen er jo utelukkende positiv.

Det er så mange gode argumenter for hvorfor vi skal drive med hvalfangst, og hvorfor vi bør spise mer hval. Det er et stort potensial. Vi trenger mer markedsføring og informasjonskampanjer så folk får opp øynene for dette flotte produktet. Mer kunnskap om produktet vil senke terskelen for å prøve det ut.

Hvalnæringen er ei lita næring i dag, og vi klarer ikke alene å drive med markedsføring i stor nok skala. Vi trenger politikere som tør å prate om hval, og myndigheter som må stille opp.

Jeg er stolt av å være hvalfanger, og jeg er stolt av å være en del av hvalfangstnæringa. Og jeg håper jeg får fortsette å være en del av den i årene som kommer, men vi har en jobb å gjøre.

Bjarne Pettersen,

Roholmen

‍

Dette leserinnlegget ble først publisert på fiskeribladet.no