Denne artikkelen er skrevet av Dag Erlandsen for Kyst og Fjord.

Det er som å kjempe mot vindmøller. Eller som å løpe to maratoner, der du kommer i mål på den første og får beskjed om at du må løpe én til. Og så enda en.

Sier 46-åringen til Kyst og Fjord. For noen måneder siden ble hun daglig leder i Merkevareforeningen for Norsk Hval. Nå har hun som mål å snu den negative trenden som kvalnæringa har havnet i. Det betyr at hun må få nordmenn til å forstå at dette er sunt, godt – og helt greit. For å klare dette, må tobarnsmoren fra Myre være sta, utholdende, ha tro på seg sjøl, ha teft og ha kunnskap. Samt evne å snu på hver eneste krone i budsjettet.

- Hva ville du gjort dersom du fikk ti millioner til markedsføring?

- Da ville jeg pakket kofferten, reist til Oslo, stilt meg opp på Karl Johan sammen med en superkokk - og delt ut gratis smaksprøver.

Klar for neste generasjon. På Lofotfishing i april delte Stine og kollega Viggo Johnsen ut smaksprøver av kval. Mange små lofotinger fikk virkelig opp øynene for hvor godt dette er. Foto: EGGA UTVIKLING

Først flytte, så finne jobb
Stine Charlotte Sivsdatter Frivåg er vokst opp på Andenes, der hun faktisk var klassekamerat med sin forgjenger i Merkevareforeninga, Beate Solvoll. I 1999 dro hun til Oslo med sin ektemann Stian, for å fullføre studiene. Det skulle ta to år.

Før de visste ordet av det, var de to årene blitt til 15. Planene om å dra hjem til Vesterålen hadde stadig blitt utsatt. Og plutselig døde Stians far, Johannes. De hadde ventet for lenge, barna skulle jo fått mye mer tid med bestefar. Det var da de bestemte seg. De skulle hjem.

Tilbake i Øksnes viste det seg at metoden med å vente på at drømmejobben skulle dukke opp før man bestemte seg å flytte, var feil. Først flytte - og så dukker mulighetene opp. Stine, som hadde fullført lærerutdanninga og deretter forlatt yrket etter bare et år, stilte med erfaringer fra forlagsbransjen, etter å ha vært barnebokredaktør i Cappelen Damm forlag. I Øksnes fortsatte hun sin «alternative lærergjerning» i e-læringsbedriften Cerpus, ble deretter forretningsutvikler i Øksnes entreprenør og endte som daglig leder i XL-Bygg på Myre. Erfaringene ender opp i en helt klar konklusjon:

- I en distriktskommune som Øksnes får du en mye bredere jobberfaring enn i smalsporede Oslo.

Ikke bare fisk
Lesere med kjennskap til fiskeriene i Øksnes, har allerede skjønt det: Stines mann er Stian Frivåg, leder i Egga Utvikling over flere år. I Egga skulle Stine også gjerne vært, men ikke med Stian som sjef. Så en dag ble gemalen daglig leder i Vesterålen Marine Olje AS, og da var Stine snar til å søke nye muligheter. Rundt nyttår 2021 var hun innafor dørene. Hun var blitt en del av Egga-gjengen.

Egga driver med fisk, men ikke bare. Ved siden av å være klyngekontakt i Cod Cluster, leder for skreikonferansen på Myre, leder for Arena Nordland, prosjektet som setter opp fiskeristand på Nor-Fishing og på fiskerimessa i Barcelona samt engasjert i Havforskningsinstituttets prosjekt om kveis i oppdrettstorsk, jobber Stine også med reiseliv. Dessuten har hun assistert Viggo Johnsen, i arbeidet med å lede Merkevareforeningen for Norsk Hval. Da Viggo ble pensjonist i fjor høst, var Stine klar til å overta. Hun vil kjempe for kvalnæringa.

Jevnlig møter hun fangere og kjøpere i styret, hun er på medlemsmøter, hun er ute og promoterer kvalkjøttet, i begynnelsen av mai var det en fantastisk event i Oslo, som ga meget lovende tilbakemeldinger til Merkevareforeninga. Samtidig sliter hun tungt med å forstå Norges dobbelthet, som Kyst og Fjord flere ganger har omtalt. På den ene sida sier fiskeri- og havminister Bjørnar Skjæran at kvalkjøtt er et fantastisk produkt som vi burde spise mer av, på den annen side avslår han søknader fordi han frykter markedsmessige konsekvenser for norsk sjømat, dersom kvalen skulle bli en del av Sjømatrådets portefølje.

Konklusjon: Norsk kval får ikke bli en del av det gode selskap.

Temperaturen har vært rimelig høy de siste ukene, etter at tang og tare fikk komme inn i varmen. Men ikke kval. Stine er både for og imot denne debatten. Hun vil gjerne ha oppmerksomhet, men frykter at jo høyere temperatur og jo flere som tar ordet i debatten, dess mer «unormalt» blir det å spise kval. Det skulle jo vært stikk motsatt.

Og her tar Stine fram engasjementet:

- Med den argumentasjonen, legitimerer jo Skjæran frykten. Folk får et inntrykk av det ikke er så bra å spise kval, mens sannheten er det stikk motsatte. Vi burde spise mye mer kvalkjøtt. Vi burde få fram hvor sunt det er, få kvalkjøttet inn på de norske kostholdsrådene, hvor vi ikke får være i dag.

- Jeg kan skjønne kvalmotstand dersom folk er vegetarianere eller er prinsipielt imot å drepe dyr. Men spiser man først annet kjøtt, er det ingen ting i veien for å spise kval. Tvert om; vi bør spise mer kval, fordi det er sunt - mer sunt enn annet rødt kjøtt, det er usedvanlig godt og det er dessuten helt nødvendig å fange mer kval, for å oppnå bedre balanse i havet. Husk at sjøpattedyrene spiser fem ganger så mye som vi nordmenn fisker, og sjøpattedyrbestandene øker. Forvalter vi ikke sjøpattedyrene, kommer havet i ubalanse, sier hun, trekker pusten og kjører på:

- Kvalkjøttet har et usedvanlig lavt karbontrykk sammenlignet med alt annet kjøtt. Skal vi tenke klima, må vi tenke kval. Det er i det hele tatt så mange gode grunner for å kjempe for denne saken.

Hun trekker pusten igjen, og fortsetter:

- Vi brenner altså for å få fram dette budskapet, men med bare 375.000 kroner til markedsføring, er mulighetene forsvinnende små. Opplysningskontoret for egg og kjøtt har 100 millioner kroner i året. Pizzamerket Grandiosa blir alene markedsført for 80 millioner kroner i året - over 200 ganger så mye som vi har til markedsføring av kval.

- Er det rart at kvalnæringa sliter?